Per Chr. J.
2006-11-04 22:09:45 UTC
Flere regissører har laget dokumentarfilmer om mediafandom. Blant
titlene er Starwoids (om Star Wars-fandom), Ringers (om Tolkien-fans)
og Trekkies I og II (om gjett hvem). Selv her i Norge har TV2 laget en
dokumentar om køståer-segmentet av Tolkien-fandom.
Felles for disse filmene er at de sjelden viser veltilpassede personer
med en reflektert interesse for litteratur eller cineastisk tilnærming
til film og TV-mediet. Så er det da vel snakk om at det for
regissørene både er fristelser og begrensninger i billedmediet: En
kar i tweedjakke som leser ei bok i godstolen blir ikke akkurat god
film.
Den hittil mest spesielle dokumentaren er nok Earthlings: Ugly Bags of
Mostly Water (2005, DVD 2006), for her er emnet en i manges
utenforståendes øyne utgruppe blant utgruppene: De Star Trek-fans som
er så entusiastiske at de lærer seg det konstruerte språket klingon.
Regissør Alexandre O. Philippe har intervjuet dr. Marc Okrand,
amerikansk lingvist med nordvestamerikanske indianerspråk som
spesialfelt, dessuten mannen som laget klingon på oppdrag av
filmselskapet, dr. Lawrence M. Shoen, leder for Klingon Language
Institute og psykolog/psykolingvist, og Michael Dorn, skuespilleren som
var Worf i Star Trek: The Next Generation.
I tillegg har Philippe intervjuet en rekke klingon-entusiaster og
besøkt deres qap'a' (kongress) for 2003.
Klingon har en grammatikk ganske så ulik indoeuropeiske språk (blant
annet står normalt objektet først i setningen, noe som vi i norsk
bare har i spesialtilfeller som setningen "den mannen slo jeg"), men
dette trekket, og såvidt jeg vet alle trekkene ved klingon, er å
finne i språk fra andre språkfamilier. Klingon har mange skarre- og
strupelyder, og det skal helst sprute spytt fra taleren. Dr. Okrand har
ellers tillatt seg å legge inn endel humoristiske ordspill i språket.
For eksempel peker ordet for en klingonsk tørstedrikk på varemerket
til en amerikansk root beer, A&W. En rask, liten fugl fra klingonenes
hjemplanet kalles noe som tilsvarer "to bip", noe som spiller på at
stankelbeinene (roadrunners) i en viss tegnefilmserie sier, ja, det vet
dere jo, "bip bip"... Ordet for skje er sammensatt av ordene flat og
stein (klingoner spiser ellers med fingrene, men de brukte flate
steiner til suppe), men forbokstavene er byttet om, på norsk ville det
altså ha vært "slat ftein". Skje på engelsk er selvsagt spoon, og
dette fenomenet kalles på engelsk Spoonerism, etter den anglikanske
presten og akademikeren Spooner, som blant annet skal ha sagt "The Lord
is a shoving leopard unto his flock."
Vokabularet i klingon er begrenset til noen få tusen ord, allikevel
har man f.eks. laget en klingonsk versjon av Hamlet. Bare dr. Okrand
kan godkjenne nye ord, men det finnes også endel slang: En kar
forteller at han fant på å kalle en sandwich for en "chillel", etter
den jødiske rabbien Hillel, som man spiser en egen rett til ære for.
Dette plukket så andre jødiske klingon-fans opp.
OK, jeg synes det er litt morsomt. Så skal jeg da også tone flagg og
fortelle at jeg har lingvistikk grunnfag, og har en sosiolingvistisk
interesse for konstruerte språk, fra volapük og esperanto til
klingon. Derimot har jeg aldri orket å lære meg noen av dem (det er
så mange naturlige språk der ute), selv om jeg faktisk har grunnboka
i klingon i hylla.
I dokumentaren får vi se en rekke fans snakke og synge klingon med
stor innlevelse. Iblant avlegger de en ed om bare å snakke klingon et
helt døgn, også til serveringspersonale på kafe og restaurant
(sikkert til serveringspersonalets store glede).
Hva er så mitt inntrykk? Jo, jeg beklager å måtte si det, men noen
ganger er det faktisk nesten litt skremmende. Nå vet jeg at jeg kan
være en nokså reservert kar iblant, men jeg må si at noen av disse
personene ville jeg nok gjerne slippe å omgås i det daglige. Derimot
må det sies at jeg også ser mye fellesmenneskelig i disse personene,
og jeg er uenig med de kritikere som har ment at det er så mye
usympatiske folk i filmen (på den annen side blir man kanskje veldig
rund i kantene og tolerant etter tjuefem år i fandom).
Vi møter blant annet en kar som snakket klingon til sønnen sin da han
var baby (gutten virker forøvrig velartikulert og ressurssterk nok),
en kar som elsker paintball og hater høflighetsfraser (det finnes ikke
i klingon), og som mener han kan gjøre seg usynlig under ild i
paintball (han er visst nå med de amerikanske styrkene i USA, og det
er å håpe at han har rett i det), samt en postmann som håper på å
finne sin store kjærlighet -- "[My ex-girlfriend] turned out to be a
bloody Romulan!" -- i miljøet. Ellers er det så rart med oss
mennesker, vi har alltid nerdenes nerder, de som ikke passer inn selv i
utgruppene: Her er det en mann som så gjerne vil stå til eksamen i
klingon og slik bli med i gruppen, men som har strøket flere ganger.
Filmatisk er det forøvrig fryktelig maniert, med skifter mellom
svart-hvitt og farge, og bruk av kontrast og filter. Hva er det
forresten med alle lampeskjermene til Philippe? I det hele tatt er det
nesten som det ikke kan blir "indie" nok.
DVD-en inneholder endel ekstramateriale, som et intervju med regissør
Philippe, som virker sympatisk nok, samt hele intervjuet med Michael
Dorn. Sistnevnte er nesten på lengde med filmen. Dorn setter pris på
fansens entusiasme, men synes nok også at deres svært store iver for
noe tross alt menneskeskapt kan bære galt avsted. "Worf" er i det hele
tatt både reflektert og karismatisk.
Earthlings er en fascinerende dokumentar, men man kunne nok tenke seg
en vel så god eller bedre film i et mer tradisjonelt dokumentarisk
formspråk.
Vennlig hilsen
Per Chr.
PS
Av tilgjengelighetsgrunner så har jeg latt være å bruke lingvistisk
fagterminologi. De som kan den, oppfatter nok hva jeg sier med enklere
ord, uansett.
titlene er Starwoids (om Star Wars-fandom), Ringers (om Tolkien-fans)
og Trekkies I og II (om gjett hvem). Selv her i Norge har TV2 laget en
dokumentar om køståer-segmentet av Tolkien-fandom.
Felles for disse filmene er at de sjelden viser veltilpassede personer
med en reflektert interesse for litteratur eller cineastisk tilnærming
til film og TV-mediet. Så er det da vel snakk om at det for
regissørene både er fristelser og begrensninger i billedmediet: En
kar i tweedjakke som leser ei bok i godstolen blir ikke akkurat god
film.
Den hittil mest spesielle dokumentaren er nok Earthlings: Ugly Bags of
Mostly Water (2005, DVD 2006), for her er emnet en i manges
utenforståendes øyne utgruppe blant utgruppene: De Star Trek-fans som
er så entusiastiske at de lærer seg det konstruerte språket klingon.
Regissør Alexandre O. Philippe har intervjuet dr. Marc Okrand,
amerikansk lingvist med nordvestamerikanske indianerspråk som
spesialfelt, dessuten mannen som laget klingon på oppdrag av
filmselskapet, dr. Lawrence M. Shoen, leder for Klingon Language
Institute og psykolog/psykolingvist, og Michael Dorn, skuespilleren som
var Worf i Star Trek: The Next Generation.
I tillegg har Philippe intervjuet en rekke klingon-entusiaster og
besøkt deres qap'a' (kongress) for 2003.
Klingon har en grammatikk ganske så ulik indoeuropeiske språk (blant
annet står normalt objektet først i setningen, noe som vi i norsk
bare har i spesialtilfeller som setningen "den mannen slo jeg"), men
dette trekket, og såvidt jeg vet alle trekkene ved klingon, er å
finne i språk fra andre språkfamilier. Klingon har mange skarre- og
strupelyder, og det skal helst sprute spytt fra taleren. Dr. Okrand har
ellers tillatt seg å legge inn endel humoristiske ordspill i språket.
For eksempel peker ordet for en klingonsk tørstedrikk på varemerket
til en amerikansk root beer, A&W. En rask, liten fugl fra klingonenes
hjemplanet kalles noe som tilsvarer "to bip", noe som spiller på at
stankelbeinene (roadrunners) i en viss tegnefilmserie sier, ja, det vet
dere jo, "bip bip"... Ordet for skje er sammensatt av ordene flat og
stein (klingoner spiser ellers med fingrene, men de brukte flate
steiner til suppe), men forbokstavene er byttet om, på norsk ville det
altså ha vært "slat ftein". Skje på engelsk er selvsagt spoon, og
dette fenomenet kalles på engelsk Spoonerism, etter den anglikanske
presten og akademikeren Spooner, som blant annet skal ha sagt "The Lord
is a shoving leopard unto his flock."
Vokabularet i klingon er begrenset til noen få tusen ord, allikevel
har man f.eks. laget en klingonsk versjon av Hamlet. Bare dr. Okrand
kan godkjenne nye ord, men det finnes også endel slang: En kar
forteller at han fant på å kalle en sandwich for en "chillel", etter
den jødiske rabbien Hillel, som man spiser en egen rett til ære for.
Dette plukket så andre jødiske klingon-fans opp.
OK, jeg synes det er litt morsomt. Så skal jeg da også tone flagg og
fortelle at jeg har lingvistikk grunnfag, og har en sosiolingvistisk
interesse for konstruerte språk, fra volapük og esperanto til
klingon. Derimot har jeg aldri orket å lære meg noen av dem (det er
så mange naturlige språk der ute), selv om jeg faktisk har grunnboka
i klingon i hylla.
I dokumentaren får vi se en rekke fans snakke og synge klingon med
stor innlevelse. Iblant avlegger de en ed om bare å snakke klingon et
helt døgn, også til serveringspersonale på kafe og restaurant
(sikkert til serveringspersonalets store glede).
Hva er så mitt inntrykk? Jo, jeg beklager å måtte si det, men noen
ganger er det faktisk nesten litt skremmende. Nå vet jeg at jeg kan
være en nokså reservert kar iblant, men jeg må si at noen av disse
personene ville jeg nok gjerne slippe å omgås i det daglige. Derimot
må det sies at jeg også ser mye fellesmenneskelig i disse personene,
og jeg er uenig med de kritikere som har ment at det er så mye
usympatiske folk i filmen (på den annen side blir man kanskje veldig
rund i kantene og tolerant etter tjuefem år i fandom).
Vi møter blant annet en kar som snakket klingon til sønnen sin da han
var baby (gutten virker forøvrig velartikulert og ressurssterk nok),
en kar som elsker paintball og hater høflighetsfraser (det finnes ikke
i klingon), og som mener han kan gjøre seg usynlig under ild i
paintball (han er visst nå med de amerikanske styrkene i USA, og det
er å håpe at han har rett i det), samt en postmann som håper på å
finne sin store kjærlighet -- "[My ex-girlfriend] turned out to be a
bloody Romulan!" -- i miljøet. Ellers er det så rart med oss
mennesker, vi har alltid nerdenes nerder, de som ikke passer inn selv i
utgruppene: Her er det en mann som så gjerne vil stå til eksamen i
klingon og slik bli med i gruppen, men som har strøket flere ganger.
Filmatisk er det forøvrig fryktelig maniert, med skifter mellom
svart-hvitt og farge, og bruk av kontrast og filter. Hva er det
forresten med alle lampeskjermene til Philippe? I det hele tatt er det
nesten som det ikke kan blir "indie" nok.
DVD-en inneholder endel ekstramateriale, som et intervju med regissør
Philippe, som virker sympatisk nok, samt hele intervjuet med Michael
Dorn. Sistnevnte er nesten på lengde med filmen. Dorn setter pris på
fansens entusiasme, men synes nok også at deres svært store iver for
noe tross alt menneskeskapt kan bære galt avsted. "Worf" er i det hele
tatt både reflektert og karismatisk.
Earthlings er en fascinerende dokumentar, men man kunne nok tenke seg
en vel så god eller bedre film i et mer tradisjonelt dokumentarisk
formspråk.
Vennlig hilsen
Per Chr.
PS
Av tilgjengelighetsgrunner så har jeg latt være å bruke lingvistisk
fagterminologi. De som kan den, oppfatter nok hva jeg sier med enklere
ord, uansett.