Post by Espen SchjønbergTilføyelse: han stikker fordi han _selv_ er redd for å ødelegge alt
seinere. Du _kan_ si at dette ikke er feighet i den forstand som han
ikke er plaget med, men det er også en form for feighet, og usaklig.
Jeg svarer på denne postingen, fordi jeg dermed for første gang får et
innlegg automatisk inn på no.kultur.genre.sf - ei gruppe jeg ikke har brukt
eller visste fantes, før nå! Og jeg da, en av de mest berømte norske sf-fans
fra det gyldne syttitall da norsk fandom virkelig var på hogget og fanzinene
blomstret vilt og vi virkelig hadde krangler pr brev og fanziner som kom ut
hver annen eller tredje måned!
Buffy er jo slett ingen sf-greie i det hele tatt, så spørsmålet må jo bli om
.genre.sf består av forvillede mennesker som ikke klarer å definere sf,
eller om gruppa er blitt den typiske 'sekken' hvor alt som ikke er
'realistisk' kastes nedi? Like lite som Tolkien eller horror eller magisk
realisme er sf, like lite er Buffy en sf-serie. Det burde jo være klart for
alle?
Imidlertid liker jeg som etterhvert kjent Buffy-serien veldig godt, men
_ikke_ fordi det er sf. Det er noe med personene i serien og alle de ulike
sider de viser som gjør denne serien så kolossalt engasjerende. I Star Trek
er personene utrolig endimensjonale og har nesten ingen menneskelige trekk,
mens i Buffy har alle som er med mengder av følelser og tanker og holdninger
og motstridende impulser. Ta bare 'demonen' Clem! Han er jo så snill og søt
som et lam (på tross av sine 'hudproblemer'!), så hvorfor i granskauen er
han en 'demon'? Eller Spike, som i følge manualet ikke skal ha sjel og
følgelig ikke kunne føle særlig mye, som føler pasjoner sterkere enn de
aller fleste 'levende' mennesker!
Tilfellet Xander er jo absolutt interessant. I "Once more with feeling" (som
jeg fremdeles mener er beste episoden) kommer det fram all usikkerhet og alt
det usagte som finnes i forholdet med ham og Anya, og som finnes i alle
parforhold. Når Xander går fra bryllupet, er det ikke 'feighet' som driver
ham. Det er jeg dypt uenig i. Jeg tror heller ikke at han er så veldig
opptatt av Anyas fortid som hevndemon. Det er øyeblikket når han ser på sine
egne foreldre og ser hvor ekstremt bittert og kjipt de to behandler
hverandre, som er avgjørende for å forstå hvorfor han går. Man har jo
tidligere vært i Xanders kjeller i šheimen hans og hørt foreldrene krangle
og bråke.
Xander har vokst opp med foreldre som lever i et ekteskap som funker så
dårlig som overhodet mulig. Innerst inne klarer han ikke tro på at han vil
få til noe bedre - derfor går han fra bryllupet. Derfor elsker han Anya og
vil fortsette som før, og derfor klarer han ikke gifte seg. (Husk at for
amerikanere er 'ekteskap' noe langt mer enn for oss nordmenn, selv om de
skiller seg over en lav sko, så er det liksom svært bindende sånn
teoretisk).
Og spørsmålet er jo om Xander ikke hele tiden egentlig er mest glad i
Buffy... Ble Anya en erstatning for kvinnen han ikke fikk? I første sesongen
spør han henne, men får nei... uttrykket hans den gang forteller mye om at
dette var vondt for ham. Eller er det barndomsvenninnen Willow som sitteri
hodet hans? Siste episode i sesong 6 (som jeg vurderer til å være av høy
kvalitet!) viser en Xander som gir alt - gir faen i eget liv og alt - for å
redde Willow fra de mørke, magiske kreftene. "I love you..." sier han og går
hjelpeløst mot Willow som dominert av svart magi nærmest torturerer ham...
Det er modig, det!
Xander er komplisert, akkurat som alle personene i Buffy. Ingen av oss
mennesker er enten-eller, vi er både-og. Xander plages av vanskelig barndom
med slåssende, alkoholiserte foreldre, følelser han ikke forstår, han både
vil og ikke vil gifte seg med Anya... Kjenner vi ikke igjen denne greia i
oss selv?
Jeg syns skuespilleren bak Xander er glitrende god. Oftest er Xander en
lettvekter som kommer med tafatte forsøk på humor, men når han virkelig er
alvorlig er han utrolig sterk og overbevisende.
Men selv om Willow og Tara og Xander og Giles og Buffy selv er spilt av
eminente skuespillere, så er det likevel James Marsters som er den virkelige
skuespilleren av dem. Hans utgave av Spike er bare utrolig variert,
troverdig (og det er faen døtte meg ikke enkelt å gjøre en vampyr med
hodestups kjærlighet til vampyrdreperen troverdig!) og totalt gjennomført.
Serien står for meg som det mest dypsindige dykk i den menneskelige natur
som noen amerikansk serie har klart å få til, samtidig som den er
underholdende og engasjerende. Det eneste problemet jeg har, er med stakkars
Dawn. Hun funker ikke og forblir en usikker jentunge som forsøker å spille
en rolle hun ikke behersker. Dessuten har regissør, produsent og
episodeforfattere ikke klart å få henne til å fungere i serien.
gamoi